Sted: Gjerdrums vei 19, 0484 Oslo
Dato: 11. november 2021
Tid: 18:00 – 20:00
Medlemsutvalget ved Norsk Karakteranalytisk Institutt inviterer til fagkveld med Susanne Wroldsen
Et spørsmål jeg lærte av Rita Østensen var: Hva slags barn har den voksne pasienten vært?
Jeg legger til: Hva slags interaktive erfaringer var det denne personen måtte inngå i første del av livet?
I denne artikkelen har jeg ønsket å fordype meg i affektiv kommunikasjon og forstyrret affektiv kommunikasjon. Dette er viktig kunnskap da konsekvensene ved forstyrret affektiv kommunikasjon er store for barnet. Kjærlighet kan gå tapt og ensomhet få utvikle seg fordi omsorgspersonen henger fast i tidligere, glemte relasjonelle erfaringer som kan fortsette å gjøre seg gjeldene i den nye forelder-barn relasjonen (Fraiberg, 1975). Kasusmaterialet er anonymisert i henhold til helsedirektoratets retningslinjer og er sammensatt av elementer fra flere ulike pasienthistorier.
Jeg jobber med de minste barna fra 0-5 og gravide på BUP vest, Diakonhjemmet sykehus. De fleste barna som kommer til oss, er friske sped- og småbarn. De har likevel egne pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten dersom de har risiko omkring seg. I denne sammenheng vil hun snakke om foreldre som er rammet på en slik måte at det går ut over evnen til å være emosjonelt tilgjengelig for barnet sitt – foreldrefunksjonen.
Vi jobber forebyggende i forhold til risiko ved å veilede foreldrene.
Vi treffer foreldre med og uten diagnose. Å nå inn til foreldrene er nødvendig for å nå barnet.
Derfor er alt jeg har lært om de voksne viktig i arbeidet med de minste barna.
Vi treffer foreldre med psykoselidelser, spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, engstelig og nedstemte foreldre.
Vi som jobber i dette feltet, ser noen ganger hvordan karakterdannelsen hos det lille barnet skjer rett foran øynene våre.
Å ha kunnskap om affektiv kommunikasjon er viktig for å ha begreper å «se gjennom».
Hjernen er plastisk, så det går an å rette opp i. Men vi er helt avhengige av å se, forstå signalene og feilsignalene (=tilpasningen) hos det lille barnet, forstå barnets bidrag, forelderens bidrag – samt se på hva som skjer, og ikke skjer imellom – relasjonen.
Det er dette jeg gjerne vil få til en dialog omkring på fagkvelden.
