Historie

(Utdrag fra Jon Sletvold (2010): Karakteranalysen; en norsk kroppsorientert psykoanalytisk retning. Arr. Psykoanalysen i Norge.2-3/2010. )

Norsk Karakteranalytisk Institutt ble etablert så sent som i 1999 og har så vidt rukket å feire 10-års jubileum Instituttet bygger på og videreutvikler en gammel og særpreget tradisjon i norsk psykoanalyse og psykoterapi. Det har gjort det mulig å etablere en relativt komplett og velstrukturert analytisk utdanning i løpet av kort tid. En viktig forutsetning har også vært at Instituttet mottar økonomisk støtte fra staten.

For å forstå dagens virksomhet ved Karakteranalytisk Institutt er det nødvendig å kjenne noe til forhistorien. Sentrale navn i historien er Wilhelm Reich, Harald Schjeldrup, Nic Waal, Ola Raknes og danske Tage Philipson.

Wilhelm Reich (f. 1897) kom til Norge i 1934. Han hadde da i ti år vært en av de mest aktive yngre psykoanalytikere i kretsen rundt Freud i Wien. Han hadde utformet nye tekniske tilnærminger i psykoanalysen beskrevet i boka Charakteranalyse, som først utkom i 1933 (Reich, 1945/1972).

Den norske karakteranalytiske tradisjon kan ansees å ha oppstått i møtet mellom Reich og Harald Schjelderup på midten av 1930-tallet (Sletvold, 2010). Schjelderup hadde studert fysikk og eksperimentell psykologi før han i 1922, 26 år gammel, ble utnevnt til professor i filosofi. Han utdannet seg fra midten av 20-tallet til psykoanalytiker, og fikk i 1928 sitt professorat omgjort til Norges første professorat i psykologi. Schjelderup studerte psykoanalyse i Wien på den tiden da Reich ledet seminaret for psykoanalytisk teknikk.

Reich flyktet i 1933 til Danmark. Han var jøde, kommunist og psykoanalytiker, en lite heldig kombinasjon i Tyskland den gang. Når Reich kommer til Danmark, tar Schjelderup raskt kontakt og starter i karakteranalytisk lærebehandling. Påsken 1934 inviterer han Reich til Oslo for å holde seminar for de norske psykoanalytikerne.

Bare noen måneder etter at han kom til Norge, skriver Reich til sin kjæreste Elsa Lindenberg om et karakteranalytisk kasus Schjelderup hadde lagt fram på et seminar: ”Det var første gang i løpet av de tolv årene jeg har kjempet alene for min teknikk, at en annen person har rapportert fra et kasus på en slik måte at jeg har gjenkjent mitt arbeid, mine kamper og anstrengelser. For å være helt ærlig med deg , jeg ble litt rørt” (Reich, 1994, s. 35, min oversettelse).

Schjelderup på sin side uttaler: «Ikke drømmen men atferden er via regia [kongeveien] til det ubevisste» (1936, s. 646). Han framholder at karakteranalysen har gjort det mulig å gjennomføre en karakterendrende behandling i mange tilfeller der den vanlige analysen ikke fører fram. «Etter min mening betyr karakteranalysen det største fremskrittet i psykoterapien siden Freud » (1936, s. 646, min oversttelse).

Det gode og nære forholdet mellom Schjelderup og Reich varte imidlertid ikke lenge. Reich hadde generelt vanskelig for å akseptere folk som ikke støttet hans synspunkter ubetinget. Schjelderup delte verken Reichs eller Freuds syn på seksualitetens plass i nevroseteorien. Schjelderup var også kritisk til Reichs naturvitenskapelige eksperimenter.

Etter hvert som Reich gikk over til en biofysisk terapiform (vegetoterapi) og ble mer og mer opptatt av sin såkalte orgonteori (kosmologi og naturfilosofi) mistet han mye av interessen for karakteranalysen. De fleste av hans elever fulgte mer eller mindre halvhjertet etter. I Norge gjalt det særlig Ola Raknes (1970). Bare Harald Schjelderup i Norge og Tage Philipson i Danmark inntok klare standpunkter for karakteranalysen. De mistet både vennskapet med Reich og medlemskap i IPA.

Legen og analytikeren Tage Philipson var blitt en nær medarbeider da Reich i Danmark i 1933 begynte å bearbeide spent muskelatur og hemmet åndedrett manuelt. I arbeidet med vegetoterapien opplevde Philipson at han stadig behandlet kropp og sjel hver for seg. Han ble derfor etter hvert opptatt av å innarbeide vegetoterapien i karakteranalysen. ”Han ble en mester i å oppfatte kroppsspråkets minimale vegetative signaler, og i å meddele dem tilbake til klienten ved hjelp av en kunstnerisk beskrivelse eller imitering” (Strand, 1991, s. 163). Philipson kom til å se identifiseringer som grunnlegende for karakterutforming og nevroseutvikling. Han understreket særlig at vi ubevisst tar etter kroppslige trekk hos våre foreldre som vi misliker (Philipson, 1951).

Philipson kom etter hvert til at kjærlighet var viktigere enn seksualitet som faktor i nevroseutformingen. Han fortsatte imidlertid med stort engasjement sitt arbeid så lenge helsa holdt og utga blant annet to-bindsverket Kærlighedslivet (1952).

Tage Philipson og Nic Waal, som arbeidet både i Danmark og Norge på 50-tallet, var ledende skikkelser som hver for seg inntok selvstendige psykoanalytiske posisjoner både i forhold den ”offisielle” psykoanalysen representert ved IPA og i forhold til Reich. Begges tidlige død først på 60-tallet svekket det uavhengige og karakteranalytiske miljøet i Norge og Skandinavia.

I 1972 etablerte elever av Ola Raknes Forum for karakteranalytisk vegetoterapi. De fleste medlemmene representerte ulike varianter av vegetoterapi og praktiserte i varierende grad vegetoterapi slik de hadde lært av Raknes. Mange var individualister og evnet i liten grad å etablere et felles faglig miljø. Forumet ble derfor på 70 og 80 tallet bare i beskjeden grad et alternativ til ”mainstream” amerikansk egopsykologisk psykoanalyse, som kom til å dominere både Norsk Psykoanalytisk Forening og Institutt for psykoterapi. Utfordringen til den ”offisielle” IPA analysen kom i disse årene i stedet fra de nye ikke-analytiske terapiene, atferdsterapi, familieterapi og senere kognitiv terapi.

På 80-tallet sto Rolf Grønseth (1991) fram som den ledende skikkelse i Forum. Han formulert en kraftfull kritikk av vegetoterapien. Han hadde kommet til at den fungerte manipulerende heller enn terapeutisk med sin utstrakte bruk av pusteøvelser og massasje. Han utformet sitt eget eksistensielle alternativ med en understreking av aldri å gjøre noe med pasienten, men nøye seg med ved ord å gjøre oppmerksom på hvordan pasienten fremstår kropplig. Mens Grønseth radikalt endret og fornyet den terapeutiske arbeidsmåten, holdt han fast ved teorien om undertrykt seksualitet som kjernen i nevrosen.

Den eneste i den opprinnelige Forum-gruppen som hele tiden sto for et konsekvent karakteranalytisk perspektiv var Nils Strand (1991). Han er elev av Philipson og har i undervisning og skriving framhold og videreført Philipsons utforming av karakteranalysen. Strand ble også undertegnedes læreanalytiker og lærer i karakteranalyse.

Norsk Karakteranalytisk Institutt

På midten av 90-tallet tok Einar Dannevig og Jon Sletvold til orde for at Reichs og Schjelderups karakteranalytiske perspektiv burde danne det faglige grunnlaget for det utdanningsinstituttet som Forum planla å opprette. Einar Dannevig, psykolog fra 1951, gikk i læreanalyse først hos Raknes, senere hos Schjelderup og i veiledning hos Nic Waal. Han var en ledende skikkelse i norsk psykologi og psykoterapi gjennom et halvt hundre år til han døde i 2005. De siste år av sitt liv engasjerte han seg, så langt helsa holdt, sterkt i opprettelsen av Norsk Karakteranalytisk Institutt, noe som bidro avgjørende til at Instituttet fikk en god start (Sletvold & Børstad, 2010).

Som nevnt var ikke Karakteranalysen noen enhetlig skole verken i Norge eller i resten av verden. Opprettelsen av Karakteranalytisk Institutt gjorde det nødvendig å definere et felles karakteranalytisk fundament. Dette har foregått parallelt med at psykoanalysen og psykologien har gjennomgått store endringer og det har vært nødvendig å integrere nyere forståelsesmodeller og kunnskap i den psykoterapiutdanningen Instituttet tilbyr.

I et intervju i 1952 med Kurt Eissler fra Sigmund Freud Arkivene fremholdt Reich at mens Freud og psykoanalysen arbeidet med ord og ubevisste ideer så lyktes karakteranalysen med ”å lese det emosjonelle uttrykk” (Higgens & Raphael, 1967, s. 3-4). Dette ble et sentralt utgangspunkt for terapiforståelsen ved Karakteranalytisk Institutt. Reich og psykoanalysen den gang fokuserte på analytikerens evne til å oppfatte pasienten. I dag ser vi dette som en toveis prosess. Pasienten ”leser” også terapeutens emosjonelle uttrykk.

Vi ser altså karakteranalysen i et dialogisk og interaktivt perspektiv der dans blir en relevant metafor. Denne dreiningen er stimulert av en markant utvikling innen psykoanalytisk teori og terapi som gjerne blir omtalt som den relasjonellevendingen.

Dette alternative perspektiv har fått en sentral plass i dagens psykoanalyse, og betegnes gjerne som relasjonell psykoanalyse. Kjerneantagelsen er at psykisk struktur utvikles på grunnlag av samhandling med andre fra fødselen av, og ikke fra iboende driftskonflikter. Karakteranalysens grunnleggere Reich, Schjelderup og Philipson delte alle dette synspunkt. På denne bakgrunn ble det naturlig for Karakteranalytisk Institutt å integrere den nye relasjonelle psykoanalysen, og å knytte faglige bånd til relasjonelle psykoanalytikere (Knoblauch & Sletvold, 2011).

Vårt fokus på automatisk, ubevisst og gjensidig kroppslig kommunikasjon (det relasjonelt ubevisste) har fått støtte fra framskritt innen utviklingspsykologi og nevrobiologi. Dette gjelder særlig dokumentasjonen av imitasjonsevne hos spedbarn og oppdagelsen av de såkalte speilnevronene. Speilnevronsystemet ser ut til å understøtte en automatisk og ubevisst ”kopiering” av handlinger og følelser, og bidrar dermed til å forklare at vi kan ha direkte og ordløs tilgang til hverandres følelser. Noen av Reichs og ikke minst Philipsons grunnleggende antagelser ser ut til å bli bekreftet både praktisk og teoretisk. Freud (1921) hevdet for øvrig også at det bare er ved imitasjon vi kan få kjennskap til en annens sinnstilstand.

Arbeid med å utvikle nye metoder i analytisk terapiutdannelse, har preget virksomheten ved NKI det første tiåret. Utdanning i psykoterapi har tradisjonelt hatt fokus på utveksling av ord. Vi har latt oss inspirere av Philipsons eksperimentering med imitasjon og av Reichs påstand om at skal vi lære en pasient å kjenne, må vi først be han om ikke å si noe. I stedet for å fortelle om pasienten, blir utdanningskandidater bedt om å stå, gå og sitte som sin pasient. De øvrige deltagerne i seminargruppen tar imot inntrykk og imiterer i sin tur den som imiterer sin pasient. Det er slående hvor mye essensiell klinisk informasjon som blir formidlet ved denne ikke-verbale fremgangsmåte. I psykoterapiveiledning ber vi kandidatene om å spille seg selv og pasienten i samhandling, før de reflekterer over opplevelsen i begge posisjonene.

Vårt inntrykk er at omleggingen til en pedagogikk som tar utgangspunktet i ubevisst kroppslig erfaring har vært gunstig. Verbal refleksjon er fortsatt viktig, men grunnlaget for refleksjonen blir noe annet.

 

Referanser

Breuer, J. & Freud, S. (1893–1895). Studies on hysteria. S. E. Vol. II. London: The Hogarth Press.

Freud, S. (1921), Group Psychology and the Analysis of the Ego. S. E. XVIII, London: The Hogarth Press.

Grønseth, R. (1991) Eksistensiell karakteranalytisk vegetoterapi. I Faleide, Grønseth og Grønseth (red.): Karakteranalytisk vegetoterapi. I kjølvannet av Wilhelm Reich. Oslo: Spartacus forlag.

Knoblauch, S. & Sletvold, J. (2011) The Return of the Embodied Analyst: From Reich to Relationality. Routledge Taylor & Francis Group. (In press)

Mitchell, S. (1988). Relational Concepts in Psychoanalysis. Cambridge, MA: HarvardUniversity Press.

Philipson, T. (1951), Identifiseringsprocessernes betydning og mekanisme. Impuls, 1-2, 1-4.

Philipson, T. (1952), Kærlighetslivet. Natur eller unatur. København: Lund og Andersens Forlag.

Reich, W. (1942), The Function of Orgasm. New York: Pocket Books, 1978.

Reich, W. (1945), Character analysis. New York: Farrar, Straus and Giroux, 1972.

Reich, W. (1994), Beyond Psychology. Letters and Journals 1934-1939, ed. M. B. Higgens.New York: Farrar, Straus and Giroux.

Schjelderup, H. (1936). Charakterveranderungen durch psychoanalytische Behandlung.Acta Psychiatrica et Nevrologica, 11, 631–650.

Sletvold, J. (2010), Harald Schjelderup og den karakteranalytiske tradisjon. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 47, 16-22.

Sletvold, J. & Børstad, M. (red.) (2009), Den terapeutiske dansen. Kropp og relasjon i psykoterapi. Oslo: Kolofon Forlag.

Strand, N. H. (1991) På vei mot en «global terapi». Konsekvent karakteranalyse, vegetoterapi og akupunktur. I Faleide, Grønseth og Grønseth (red.): Karakteranalytisk vegetoterapi. I kjølvannet av Wilhelm Reich. Oslo: Spartacus Forlag.